Bruised but breathing

50 x 70

Det er noe med blåen som treffer deg først. Ikke den lyse, lette blåen fra en sommerdag – men den tunge, våte blåen som kommer når natten har vart for lenge. Den som setter seg i brystet og blir der.

Figuren i midten ser ikke på deg. Den er bare. Tilstede i sin egen storm, halvt oppløst i regnets striper som faller nedover lerretet som om tyngdekraften selv har gitt opp å holde ting på plass. Og likevel – ansiktet holder seg oppe. Ikke triumferende. Ikke sterk på den måten vi liker å se styrke. Men der. Urokkelig på den stille, utmattede måten som bare de som virkelig har kjempet kjenner til.
Dette er ikke et bilde om å vinne. Det er et bilde om å bli stående.

Rundt figuren flyter skygger og silhuetter – som minner, som stemmer, som alt det tunge vi bærer med oss uten å vite hvor vi skal legge det ned. Dryppene som renner er ikke dekorasjon. De er bevis. Bevis på at noe har vært. At noe har kostet.

Sia i sangen «Alive» synger om å ha overlevd det ingen trodde hun skulle overleve – og så reise seg, ikke fordi alt er bra, men fordi noe inni henne nekter å gi opp. Det er den følelsen dette maleriet bor i.

Bruised but Breathing er ikke et løfte om at alt går over. Det er noe sterkere enn det – det er et øyeblikksbilde av et menneske som puster. Bare puster. Og lar det være nok.